Ikke la studentene miste troen på seg selv!

Ikke la studentene miste troen på seg selv!

Skrevet av: Maria Lehmann, Student ved Lærerutdanningen

Som student er det lett å tenke at jeg er sentrum i min utdannelse. Jeg studerer ved en institusjon for å få min grad, og for å kunne arbeide med det jeg ønsker i fremtiden. Det er lett å mene at institusjonens hovedoppgave er å sørge for at jeg som student har det best mulig, får en god studietid og lykkes med mitt yrkesvalg. Jeg ble for litt siden oppmerksom på en annen innfallsvinkel, og skal nå gå nærme inn på den.

Eksempel:

En student er brennende interessert i litteratur og vil bli norsklærer. Studentens ønske er å kunne inspirere barn og unge til å like å lese, og finne den samme gleden i skjønnlitteraturen som studenten føler selv. Gjennom lærerutdanningen gjør studenten det karaktermessig dårlig i faget, men søker hjelp og klarer å holde hodet over vannet en god periode. Studenten får av en fagansatt, etter flere år på lærerutdanningen, beskjed om at studentens faglige nivå er såpass dårlig at studenten bør revurdere eget yrkesvalg.

Fra dette eksempelet antar vi at studenten ikke tidligere har fått beskjed om å være uegnet for yrket. Studenten har heller ikke gjort det karaktermessig dårlig i andre fag. Så hvorfor denne beskjeden? Hvorfor kan ikke den fagansatte la det gli når studenten ikke stryker i emnet?

Som fagansatt ved en lærerutdanning skal du undervise faget ditt til studenter som skal bli lærere, og dermed undervise dette videre i skolen. Du skal lære studentene dine hvilke plikter og rettigheter de har som lærere, hvilke regelverk de skal jobbe innenfor, og vise dem forskjellige undervisningsmetoder som de kan ta med seg ut i arbeidslivet. Hovedpoenget her er at det ikke er studentens måloppnåelse som er det virkelige målet med undervisningen, men disse studentenes fremtidige elever. Det overordnede målet for de fagansatte ved lærerutdanningen må være å utdanne gode lærere for fremtidens skolebarn. Har vi dette i bakhodet virker ikke eksempelet over så overraskende, men burde situasjonen vært håndtert på en annen måte?

Et poeng med dette innlegget er å belyse at det ikke er en menneskerett å bli lærer (men har du lyst så synes jeg du skal prøve). Et annet poeng er de pedagogiske evnene til fagansatte, og fagansattes vilje til å utvikle disse. Dette er også en kunngjøring om hvilken makt de sitter med. Fagansatte kan anses som forbilder og mentorer, og fagansatte bør ta disse rollene alvorlig. Et hovedmål må være dialog og engasjement, og et ønske om den andres beste. Som fagansatt ber jeg deg sterkt om å gå inn med en grunnholdning om at du ønsker studentene dine det beste, at du ønsker at de skal lykkes med den utdanningen de er på. Skulle de dog vise liten evne til måloppnåelse, utvikling eller på annen måte være uegnet, så veiled dem ut av studiet på en god måte.

For det er faktisk mulig å ikke være egnet for en profesjon, men det er også mulig å nedsnakke studentene sine, ikke gi dem tillit og få dem til å miste troen på seg selv. Ikke velg den veien. Vær en mentor, en heiagjeng, og veiled på en slik måte at studentene ønsker å legge ned den innsatsen som kreves for å komme på et akseptabelt nivå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.