Hva har skjedd i Norge i 2020?

Totusenogtyve. Et år mange vil forbinde med et spesifikt dominerende ord: Corona.

Gjennom dette året har vi gjennomgått utfordringer som nok har preget alle i ulik grad. Både fysiske- og psykiske prøvelser, samtidig som det har blitt gjennomført store forandringer i samfunnet. Friheten har blitt innskrenket til det myndighetene mener er det beste for majoriteten. I et forsøk på å få kontrollert denne pandemien så godt som det har latt seg gjøre.

Men fremfor alt har de siste tolv månedene vært fylt med større grad av negativitet enn positivitet.

I kontrast til de negative nyhetene som stadig har florert, har det som oftest under krisetider vist seg at de vitenskapelige- og teknologiske fremskrittene er markante. Under ulike kriser som krig, sult og nå med jevnere mellomrom ulike pandemier som Covid-19 er med å tvinge utviklingen av samfunnet til å gå i en raskere takt, spesielt innenfor forskning. Behovet til effektive løsninger over kortere perioder under krisetider er virkelig til stede i kontrast til under normale omstendigheter.

Et eksempel på dette er koronavaksinen mange på forhånd estimerte at ville ta opptil et tiår å utvikle ferdig. Men som allerede nå i Desember etter at over hundre ulike vaksinestudier har blitt gjennomført ser det ut til å ha gått den rette veien ved at flere vaksiner nå er godkjente for testing på mennesker. 

Pandemien også tvunget oss til å endre på forutsetningene for å bevege oss i fritt i det offentlige. Hvor denne friheten til bevegelse som vi alltid har sett på som en direkte selvfølge har nå det siste året blitt begrenset i stor grad. Dette har ført til en forbedret bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Hvor vi ser at vi stadig blir mer digitalisert både i skole- og arbeidsliv. Med en markant nedgang i antall flyvninger og reisetid for den gjennomsnittlige innbyggeren. Per nå er begrepet sydenferie kun et fjernt minne. Forhåpentligvis vil vi kunne oppleve dette ganske snart igjen under sikrere omstendigheter. Men kanskje pandemien har fått oss til å innse at en god del av reisingen vår spesielt relatert til arbeidslivet kanskje ikke er like nødvendig som vi trodde før Covid-19 preget livene våres?

Den stadig økende globaliseringen vi også har bemerket oss gjennom større internasjonale organisasjoner og avtaler, har nå roet seg ned kraftig. Under krisetider som denne pandemien er et faktum av har både helse- og økonomisektoren blitt påvirket av situasjonen vi (Norge) er i. Som har vist Norge fra en markant mer sårbar side enn tidligere. Inntil nå har vi vært stadig mer i årenes løp avhengige av import fra andre land for å få dekt etterspørselen vår for ulike produkter. Hvor ve befinner i oss i en posisjon hvor vi har et avhengighetsforhold til mange handelsaktører, både statlige og private. Som stadig skyver oss lenger unna en posisjon til å være selvforsynt av ressurser. I en pandemi som dette har det dermed vært svært synlig. I en gitt krisesituasjon vil etterspørselen på enkelte produkter være større en tilbudet, som vi har sett innenfor sårt tiltrengte produkter som antibakteriell og munnbind. Dette er bevis på at vi har en stadig større tendens til å være avhengige av andre aktører utenifra for å få samfunnet til å fungere optimalt.

Det internasjonale samfunnet har som det nasjonale samfunnet også hatt sine prøvelser. Under pandemien har vi sett at stadig flere land har handlet ut fra egne interesser og nasjonale behov. Dermed har også multinasjonale organisasjoner som eksempelvis EU hatt større problemer under krisen, hvor hvert enkelt av medlemslandene har ført frem sine egne nasjonale og ulike smittevernregler som forfølger egne behov fremfor en større internasjonal samkoordinering.

Men i kontrast til dette har pandemien også hjulpet multinasjonale organisasjoner som FN med en økende interesse til å bekjempe de stadig økende klimaproblemene. Pandemien har nemlig hjulpet til å fremskynde det vi omtaler som «det grønne skiftet», hvor overgangen fra fossilt til fornybar energi stadig får større grep over vår økonomi. En pandemi som har evnet å prege livene våres i så stor grad som det denne har gjort vil kun ha denne innvirkningen på våres liv innenfor et midlertidig tidsrom. I kontrast til en større klimakrise som vil påvirke livene våres konstant uten noe form for slutt når den først vil få fotfeste. Med andre ord har denne krisen kanskje tvunget oss til å innse at en ny potensiell krise innenfor klima vil kunne bli katastrofalt mye verre enn hva slags krise vi har opplevd det siste drøye året.

Vi vil ikke alltid kunne komme oss unna kriser med hjelp av god økonomi og en sterk stat.

Totusenogtyve har dermed vært et svært utfordrende år på utallige områder. Nå ser det heldigvis ut til at en vaksine er på vei, som kan bringe det vi anser som en noenlunde normal hverdag tilbake, både på det nasjonale- og internasjonale nivå. Men det vil være elementært at dette året ei heller går i glemmeboken, at vi kan evne å ta lærdom fra det. Dette året vil og bør ikke glemmes.

 Dermed får vi håpe at denne pandemien har hjulpet oss til å innse hvor mye en krise faktisk kan prege våre liv, og at de mest avgjørende endringene er de endringene som blir gjennomført før selve krisen preger livene i en for stor grad til å kunne håndteres med.